Siste sommerdag

Ute ser jeg sola skinne; men den varmer ikke som den hete sommersola lenger. Dermed blir terskelen for å bevege seg ut mye høyere enn for noen få uker siden. Åh høst, du kommer så fort. Og hverdagsvanene tar så lang tid å vende seg til igjen.. 

Som i dag for eksempel, skulle jeg være kjempeproduktiv. Men den søndagen ei; jeg har bare ligget på baderomsgulvet og syntes synd på ukrainere og de harmløse syrerne og muslimene som rammes av IS. FUCK IS. Men ikke nok med at IS er noen idioter: jeg tenker at jeg forstår dem. På en måte, da. Det er jo ikke deres feil at de vokser opp i fattigdom, med sine vrangforestillinger om en gud, uten håp eller kjærlighet. Hadde jeg vært en Sjia-muslim vil jeg ikke påstå jeg ville ha handlet noe annerledes. De vil jo bare ta del i et fellesskap. Så til syvende og sist er det VÅR, den vestlige verden sin feil. Det er vi som demper utviklinga til den 3.verdenen, som ikke informerer om en dritt, som kviholder på det vi har og lever i vår boble, og gråter over stjålet mobil fra en fattig person. 

Nei, noen dager (spesielt søndager) føles verden bare altfor urettfferdig til å gjøre noe annet enn å føle seg jævlig. Og det er greit. Noen søndager er greie. Andre må jeg faktisk ta i litt. Annenhver søndag får duge. 

 

Selv om sommeren er tiden for minimalt av bekymringer og bare spontanitet og munterhet, er jeg faktisk stor fan av høstens kvaliteter: Høstmusikk, filosoferende turer på kveldstid, ekstra lange dusjer, ekstra dype samtaler med venner, lag på lag med plagg, høstfarger så det suser og ellers nada dårlig samvittighet når man sløver litt ekstra i senga<3








Massemasse kvalitetstid med den eneste jeg faktisk trenger her i verda<3

 

Introverten

"Don´t think of introversion as something that needs to be cured. Spend your free time the way you like, not the way you think you´re supposed to." Susan Cain

Det skal ikke mer enn noen travle helger og hektiske hverdager til før jeg kjenner behovet for alenetid melde seg. Det behovet inntraff denne helgen. Jeg har vært utkjørt både psykisk og fysisk. I ny stilling med masse ansvar på jobb merker jeg at det stilles ekstreme krav til en helt vanlig 17-åring. Jeg har hele tiden vært innstilt på at jeg skal takle presset som følger med det å skulle gå foran som et godt eksempel, ha svaret på alt og alltid påta meg ansvar for det som går galt. Jeg tenker fortsatt positive tanker rundt det, men jeg har virkelig fått kjenne på kroppen hvor store utfordringer jeg egentlig møter. For meg har det tøffeste vært det å skulle delegere arbeid, kontrollere situasjoner og løse konflikter med folk som er gamle nok til å være foreldrene mine. Det er bare så?. rart. Rart fordi jeg forestiller meg at jeg har en slags kvote. Når jeg hele tiden må være tilgjengelig på alle kanter på jobb, føler jeg at jeg må sette av tilsvarende tid til å bare være meg selv, helt alene. 

Så denne helgen sa det virkelig stopp allerede på fredag. Jeg sov i fire timer etter skolen, og ville bare være for meg selv (ikke ulikt andre fredager). Så kom lørdag. Jeg merket at jeg fortsatt ikke hadde fått tilfredsstilt introverten i meg, og valgte å tilbringe enda en kveld alene. "Det går nok over innen i morgen", tenkte jeg. Så kom søndag (nå), og det å kun nyte mitt eget selskap trigger fremdeles. Og for første gang i mitt liv har jeg vært alene en hel helg uten å føle skam. Ikke en eneste gang har jeg følt skam. Det har nok noe å gjøre med at denne higen etter å være alene (og faktisk kose seg) har fått oppmerksomhet i media også i Norge. Jeg nølte litt før jeg på lørdag takket nei til en slags festinvitasjon. Jeg tok meg selv i å lete etter unnskyldninger, men kom fort på at det var Tuva som var mottakeren av meldingen. Og er det noen som aksepterer et enkelt "jeg har ikke lyst", så er det Tuva. 

Men i morgen derimot, da er jeg klar for å møte verden igjen. Med resten av påsken fullbooket med avtaler som innebærer mange kule, og noen kjipe folk, er jeg glad jeg har ladet alenetidskvota mi denne helgen. Forhåpentligvis holder jeg meg stabil gjennom uka uten å møte veggen til helgen. Det må tas med i betraktningen at de to avtalene jeg har i morgen ikke tapper meg, da jeg først skal på skogstur med (verdens beste) Tuva, og deretter være med en person som er veldig spesiell for meg. Det skal bli godt å se noen ansikter igjen. Jeg er ikke helt gal og menneskehatende til enhver tid. Jeg er bare introvert. 

- Monica

Den jævla balansen

Skolen akkurat nå gjør meg irriterende sliten. Bare tanken på å sette meg ned og gjøre en innlevering, tapper meg for energi. I dette øyeblikket skulle jeg vært på skolen. Jeg eier tonnevis av dårlig samvittighet, og en dose irritasjon blandet med selvforhakt. På toppen av alt føler jeg meg lykkelig og nokså forventningsfull til alle eventer som kommer, og tenker ikke stort over hva jeg faktisk utsetter mine karakterer for. Hvor merkelig og lite ansvarsfullt er ikke det? 

Å være lite skolemotivert på denne delen av årstiden er ikke ukjent, verken for meg eller de fleste andre ungdommer. Det som er nytt for meg dette året, er at jeg, i stedet for å slite meg gjennom innleveringer og lekser til jeg ligger på badegulvet og gråter av frustrasjon og følelse av endeløse mange krav, bare utsetter eller unngår problemet. Det er ikke likt meg, med andre ord. 

Hva har jeg gjort? Hvorfor tar jeg ikke karakterene mine seriøst? Hvorfor er jeg glad selv om karakterene mine ikke defineres som "fem i snitt"?



På en måte tror jeg at jeg har klart å komme meg ut av flink-pike-syndromet. Det er faktisk litt skremmende:  Før, da jeg hadde en innleveringsfrist jeg ikke ante hvordan jeg kunne klare å rekke, hadde jeg rett og slett en indre kraft (flik-pike-syndromet) som sa at jeg kom til å gjøre denne oppgaven med glans, for jeg hadde ikke annet valg. Nå som jeg ikke føler så sterkt på denne "kraften" lenger, er ikke en frist like oppsiktsvekkende, og jeg tar meg selv i å tenke litt "shit au, jeg tar det som det kommer." 



Den andre grunnen til min dårlige motivasjon, må nok være kyssesyken/vinter/pollen/lite trening. En god blanding, der kyssesyken virkelig topper dritthendelsen fra vinter: Jeg gikk glipp av over to uker med undervisning på skolen, og siden jeg var umotivert fra før av, ble det ikke akkurat noe lettere å ta igjen det tapte da jeg ble frisk igjen. I tillegg husker jeg godt hvor mye jeg heller ville ta igjen det tapte med venner, med å kose meg med god mat, med å dra til Oslo, feste, trene, spille gitar, bare LEVE, etter å ha vært syk og ikke eksistert i to-tre uker. Jeg nedprioriterte lekser og dagdrømte på skolen. Var så vant med å ha fravær at én dag til ikke var så farlig.  

Likevel da, misforstå meg rett, jeg har faktisk ganske dårlig samvittighet for det jeg driver med, så min indre kraft er ikke helt borte enda, eller superegoet mitt, som Freud snakker om. Jeg sitter faktisk her og skriver om min manglende evne til å gjøre noe produktivt i sammenheng med skole.

Ellers er livet helt topp. Jeg er lykkelig om dagen. Har endelig fått lappen, noe som har vært etterlengtet siden første kjøretime med kjørelærer i november. Denne helga, hvor jeg egentlig burde jobba hardt og lenge med matte, har jeg kjørt rundt, vært stolt, vært bekymringsløs og fått en helt ny oppfatning av ordet "selvstendig".

 

Jeg føler med andre ord at livet mitt i dette øyeblikket er lite balansert, men at det positive (alt unntatt skole) veier mer enn det negative (skole). Jeg må virkelig prøve å prioritere skolen mer igjen, for jeg vil ikke miste alt jeg har jobbet for opp igjennom årene. 

Jeg er ikke sikker på hvor disse tankene kommer fra, eller hva målet med innlegget er, men jeg ble i hvert fall ganske motivert til å sette meg ned med sosiologioppgaven, samt å være klar til å ta konsekvenser for dagens utskeiing av skole. Så da er jeg fornøyd. 

- Tuva 

Januar 2014: ingsumoppmer

Joda, det er kun 28.januar og hele TRE dager til februar, men nå er ikke jeg Fotballfrue og klarer å gjøre revolusjonerende, skriveverdige ting på så kort tid - så jeg bare oppsummerer januar nå som jeg har altfor mye å gjøre, men altfor mange tanker i hodet. 

Januar startet jo med feiring såklart. 

En god beskrivelse av hva vi alle tenkte 1.januar, men var for redd for å si<3 

Jeg var i oslo med Monica, og kjøpte min nye kjæreste, han gamle er det jo slutt med:

Takk for at du overbeviste meg, moni<3

Så begynte hverdagen igjen. Jobbing:

 

Skole:

 

Men det har jo skjedd en del happenings da. Mormor ble ferdig med strikkagenseren min!

 

Jeg fikk verdens dårligste service på Lille persille, og klaga, og fikk gavekort. Masse penger!!

DET VAR IKKE SÅNN DEN SÅ UT, DEN VAFFELEN SOM JEG FIKK! sa jeg ikke

Det har vært noen fiestaer, noen mer vellykket enn andre. (tulla, alle var facka. og jævlig dyre.) 



College-fiestaen, der jeg endte opp med å gå som nerd.

Min fiesta, som jeg forhåpentligvis har glemt snart..

MEN. En sinnsykt morsom hendelse, er at vi har bestilt turen til Kreta, wooohooo! 

Nok en ting er at bloggerne har starta, jeg sier bare: LOOOOL :P 


Ellers da, hva har jeg egentlig gjort? 

På Oslo var jeg med kusine for å stå på skøyter:




Jeg har deppa over Ulrikke Lund, mitt store forbilde, som nå har tatt silikon. 


Se hvor perfekt hun var fra før av <´3 

Jeg har lengtet tilbake til Boa Vista, og overredigert en haug av bilder:



Jeg har blitt besatt av hunder.... 




Så har jeg såklart tatt tusenvis av fine selfies som gjør at jeg føler meg mislykket: 

Blir ikke akkurat så glad av å ta masse bilder av megselv, så jeg gjorde meg om til en solstråle: 



Alt i alt, en vanlig skolemåned, uten noe klart "yey" or "ney" som Fotballfrue ville ha sagt. 

- Tuva 

Advarsel! Jeg har eksponeringsbehov jeg også!

Hei alle fantastisk fine lesere i hele verdens univers<3 

...

Nå sitter jeg i sofaen, som jeg vanligvis gjør når jeg er hjemme, og skriver et innlegg mens jeg later som at vi har mange lesere, og tenker på litt av hvert. Mange av tankene er slike alle tenker på: 

"Hva skal jeg gjøre med livet mitt?" 

"Hva vil jeg med dette innlegget?"

"Hvordan blir skoledagen i morgen?" 

"Ser jeg stygg ut med lue?"

Det er det sistnevnte spørsmålet jeg bruker mest tid på å filosofere rundt nå, for jeg har kanskje eventuelt funnet ut at det finnes en liten sjanse for at jeg vurderer om jeg vil prøve å bruke lue på skolen i morgen. 

Men jeg vet at jeg ikke akkurat kler alt her i verden, og jeg føler at lue er en av mine mange "for-stygg-for"-problemer. Men så er det jo kaldt ute, og jeg kler jo ikke røde ører eller flisete hår heller. 

Men, se bortifra disse overfladiske "jeg er for stygg"-problemene: La oss ta opp et annet viktig spørsmål: Er det greit å vise merket på lua (om det ikke er Acne da selvfølgelig)??

Denne lua jeg kanskje har vurdert å bruke er fra vans, og har dettee middels store merket som antagelig skal være foran på panna. Her er et annet bilde av meg med lua, sett rett forfra:



(Det er litt ubehagelig å se rett inn i kamera når jeg vet jeg tar bilde til bloggen, merker jeg..) 

Uansett, nå mangler det bare å vise megselv uten dette merket (som jeg ikke aner er kult eller sinnsykt teit.) 

Jeg ser litt skeptisk ut fordi jeg er skeptisk. 

Det jeg prøvde å oppnå ved dette innlegget var absolutt ingenting, jeg trengte bare å eksponere megselv litt. 

 

-Tuva. 

 

NYE

Å feire new years eve var like kult som det er å bruke kodeveksling i det norske språk.  Neida, nyttårsaften var kul, faktisk en av de bedre. Det er mer jeg kan si enn om kodeveksling som et virkemiddel. Planene var ikke klare før i firetiden samme dag, og de neste i titiden. Det er ofte de spontane festene som blir best, men for en med vage tegn til OCD, var det litt krevende å ikke ha kontroll. Grunnen til at jeg skriver om en enkelt hendelse, og ikke depressive sitater etterfulgt av overredigerte bilder som jeg pleier, er et av mine mange nyttårsforsett. Jeg har nemlig planer om å være mer aktiv på Tumo. Det er jo så hyggelig å ha noe håndfast (bloggfast) å se tilbake på. Anyfirework, jeg feiret med Tuva. Vi satt alene og spiste pinnekjøtt hjemme hos henne. Det var både godt og koselig.

 

Slengte på en festlig effekt for å understreke stemningen. (Den var rød. Tuva hadde besøk av en tante med sammen navn ;) )  NEIDA  ^^

Tulla, vi satt (dessverre ) ikke hjemme. Vi var med venner og hadde det kult. Jeg ødela tullinga allerede før jeg begynte å tulle, ved å forklare om hvilke klokkeslett planene ble lagt i en av de første setningene. Gidder ikke endre på det, for spøken var ikke SÅ morsom. 

Bare se, vi har mange venner <3333 

Sånn, nå kommer jeg til å huske denne kvelden AKKURAT sånn den var til evig tid!
- Monica 

 

 

Del 2

I Juli starta sommeren for fullt. Først hjemme alene-uke. Da fikk jeg en uforglemmelig vond hoste..

Deretter Haldentur med moni, som var superchill og stas, men dessverre ødela hosten på natta. Dritthoste! 



Gøy på dagen, da, spesielt båten, heheh.

Videre dro jeg til Garda, som må være et av verdens finere steder. 



Og sykla ned fra et 1800-meters høyt fjell! 

 

Husker ikke nøyaktig, men det tok ikke lang tid før jeg og moni var på vei til *wait for it* Slottsfjell. Tønsberg. 







Men det beste bildet: 



!! 

Så dro vi hjem på natta og kl 10 neste dag var jeg visst på hvaler igjen. En jentetur som inneholdt flere usedvanlig rare opplevelser enn ingrediensene til lavkarbobollene til Fotballfrue.





(På hvaler var jeg for det meste i slottsfjell-koma..) 

Så en del fine solnedganger fra båten langt utpå vannet da. Det var utrolig. 

August starta skolen.... Men det var noen fine sensommerdager! 


Nok en oslotur med moni<3


Tjøme med Hel. 

Mer oslo. 

September: 

Konfirmasjoner til lillebror og Bror. 

Guro 18 år. Fiesta. 

Så kom spanjolene til norge. 



Vi ble fort mette av barnevakt 24/7, selv om det var gøy å se tilbake på i ettertid.. 

Så fikk jeg jobb!! Hahah

Var litt redd i starten, så oppholdt meg en del på bakrommet og tok selfies. 

Oktober: Startet med Oslotur med mon. Perf. 



Så dro vi Spania på utveksling. Litt mer behagelig enn at spanjolene var her. Slitsomt, men gøy.




sex and the city - jentene ;)

Så var det hjem og på metro awards neste dag. Fikk voksenarmbånd av sjefen, hehe. 

Jeg fikk et slags sammenbrudd etter et par intense uker. 



Men så kom jeg meg fort tilbake. Jeg jobba jo. Så tok jeg sprøyter. Kjøretimer. Rakk ikke trene. Var ganske sosial, føler jeg. 

Monica sin bursdag kom også fort. Og det var November

Vi så hunger games 2. Og døde litt over at 3ern blir to deler, som kommer først om leenge. 

Og hele november gikk fortere enn den noen gang har gjort for meg. Takk, lykkepiller* (*brun og blid. Neida.).

Så. Desember. Jeg husker ikke sist jeg hadde såppass mye julestemning. Spesielt på jobb. 

Det var mye skole nå også. 

Såååå kom årets høydepunkt. 

Santa monica beach, boa vista. 





Ble forelska i denne fantastiske skapningen. 

Nyttårsaften var nyttårsaften. Hjemme i kalde norge igjen. 

 

Ja. Det var mer eller mindre året mitt. 

For å ha med noen nyttårsforsetter: 

- Reparere gitaren min. 

- Redusere bruk av unødvendig mat-penger!! Skrive ned det jeg bruker. 

- Gjøre andres hverdag bedre. 

- Gjøre det som gjør meg lykkelig. 

- Tuva. 

tilbakeblikk på 2013 - Del 1

Litt fordi det virker gøy og litt fordi det er sunt å se tilbake på sine egne erfaringer og opplevelser, skal jeg prøve å finne oppturer og nedturer fra året som gikk. 

Januar: Startet forventningsfullt egentlig. Vi hadde tidenes kuleste fototur til Oslo. 



Etter turen dabba livsgnisten litt av, siden jeg fant ut at jeg hater kulde + skolestress + vinterblek hud + ikkeno sosialt liv. 

Jeg følte alt var håpløst, og gav så faen at jeg la ut dette på instagram: 



Så skrev jeg masse dritt under som skulle gjøre narr av bloggere. Lol as!
Jeg fikk en del positiv respons da, men folk må tro jeg var litt gal. Og det stemmer jo forsåvidt. Sletta bildet noen måneder senere. 

Februar: Dro på akutt familieferie til Fuerteventura. Var veldig energigivende, og mye ble bedre etter denne turen. 



Leste to fine bøker mens jeg var der! 

Mars: Jeg feira bursdag. 

Fikk en gråteverdig fin gave. 



Og et tankevekkende kort:



Når to personer som kjenner meg veldig godt forbinder et passende bursdagskort med motiv av to emoer, da må noe forandres. Drastisk. Så jeg bestemte meg for å bli mer glad. 

Og det ble jeg, spesielt i påsketider da jeg lærte meg å stå på pennyboard og var masse med storebror<3





April: Husker lite, tror det var mye skole, og pollen kom. Tenkte mye på morfar, tror jeg. Moni og jeg hadde en del kosekvelder sammen og dro på fototur, men vi tok dårlige bilder (??) haha. 



Mai: En veldig spesiell måned for meg. 

Først sørging av morfar. Så Marias bursdagsfeiring. Masse skole. 17 mai som ble snudd på hodet. 



Gikk i sjokk. Var glad, men følte det var feil. 

(Haha, husker du mon? 31. mai. Jeg tror vi koste oss denne dagen!)

Uansett føler jeg mai var lærerikt, for jeg klarte å åpne meg selv om jeg aller helst ville bare låse meg inn på rommet. Og jeg tok ting mindre seriøst. 

Nok en Oslotur<33

Juni: Min første båttur med lappen! 


Stygg<3

Norwegian Wood: 

Stod masse mer på Pennyboard, blant annet med moni: 

Kom opp i muntlig eksamen..... Ble gal:

Men så feira jeg med vg-lista (drittkonsert med altfor mange mennesker...)

Neida, var gøy! 

Så var jeg litt på huk (været var upåklagelig i juni!) og på hvaler med juni, sånn for å nevne det.. 



.. Og jeg kjøpte mine første Vans! 

Ja, det var egentlig første del av 2013

-Tuva 

Voksengenerasjonen + sosiale medier = Fy. Faen.

Dette med sosiale medier er nytt for mange voksne, og jeg begynner å merke et stort problem: Veldig mange av dem som ikke har vokst opp med iPhone siden 9-ende klasse, sliter med å oppføre seg som respektable mennesker i diverse kommentarfelt på internett. (de driver også med andre ting, som "kvinneguiden.no" der for eksempel man kan diskutere hvordan mannen til en ukjent kvinne BURDE ha oppført seg i situasjonen hun beskrev som uakseptabel oppførsel, og hvorfor det er riktig å ikke ta intiativ til å ordne opp ("ellers må jeg faktisk revurdere hele forholdet vårt", kunne kvinnen ha forklart, kanskje attpåtil med mange utropstegn sånn for å sikte til viktigheten av dette).

Jeg er helt sjokkert. Og flau. 

Måten voksne, velutdannede folk velger å eksponere seg selv på internett er helt merkelig, de tar over, det er ikke lenger aldersgruppen 13-20-åringer som skriver om trening, hverdag og fashion som regjerer blogg.no, men også andre voksne folk som lager sin egen hjemmeside for å få utløp for disse 13-20-åringene, som om det er noe alvorlig galt med "generasjon-utakknemlig". 

Men hvem sin feil er det at vår generasjon er utakknemlig? 

LOL.

De voksne burde hatt obligatorisk kurs om sosiale medier, og hvodan de skal hjelpe ungdommen til å se verden utenfor norges lille fotballfrue-boble. 

 

-Tuva 

Livet mitt er på reparasjon

Det er altfor lenge siden noe har skjedd her. Sist gang jeg oppdaterte var en lykkelig stund. Nå er det snart vinter, og jeg gjør feil jeg kun gjør denne tiden av året. Jeg skal bli flinkere, men først må jeg få lov til å fucke opp litt til - så kan jeg lære og forstå at det å gjøre egentlig menneskelige feil, som jeg i utgangspunktet klarer å hate megselv for, ikke er verdens undergang når det kommer til en slutt. 

Mobilen min - altså livet mitt - er på reparasjon. Det sier i seg selv at livet mitt denne uken er og vil være forferdelig tomt, meningsløst og virke uendelig lang. Men når livet mitt vender tilbake, skal jeg faenmeg få litt orden på det, og ikke rote det så fryktelig til igjen. Jeg må bare tro på det. 

Min beste venn i hele verden. Er så sinnsykt heldig som har deg!  

 - Tuv 

O´holy nature

Gardasjøen. Dette stedet er for fint for å ikke ta hundrevis av bilder. 





Mye fjellbilder, men det er mye fjell i Garda. Og vann. Og vannvittg mange sporty mennesker. Jeg likte meg godt her. 

- Tuva

"Happiness hit her like a train on a track" - Florence (and the machine)

Jeg har forstått at det å slippe ut det man tenker, det er ekstremt viktig. Så jeg vil prøve her. 

Jeg har alltid tenkt veldig mye, og jeg har alltid vært god i overanalysering av ulike episoder. I det siste har jeg klart å snu om mitt normale, negative tankesystem, til noe mer positivt og muntert. Jeg føler at jeg, etter en veldig, veldig lang stund, har det bra. B.r.a. Endelig ting å glede seg til. Endelig skjer ting slik jeg har ønsket vil skje. Bare små ting, hverdagsmomenter. Glade venner, fint vær, perfekt bok, lite skole, pennyboard-turer, hytta på Hvaler. Jeg tar lettere på ting, og flyr virkelig i medvind. Inni meg skriker jeg "hurra" en rekke ganger, og jeg kan ta meg selv i å bare strekke ut armene av glede mens jeg går hjem fra skolen.  

Men jeg føler likevel at jeg har beina på bakken. Det vil si, jeg føler at jeg er litt redd. Litt redd for at noe uventet plutselig vil skje, og all denne positiviteten min snus på hodet, for vinden vil jo snu en gang? Jeg tror det kommer av en blanding av farfar sin plutselige bortgang , og ikke minst min vanlige uflaks, der jeg blant annet har skjønt at noen, visse innflytelsesrike personer (på meg), misliker at jeg har det bra, og som har resultert i lavere selvtillit og dårlig samvittighet. Jeg er altså redd for at den livsgnisten jeg har bygd opp den siste tiden, vil forsvinne, og jeg vil falle tilbake på "gamle trakter".

Det er så vanskelig å sette ord på følelsen jeg har. Jeg har aldri hatt en så krystallklar følelse av at "jeg fortjener faktisk å være lykkelig" og "jeg skal ikke bry meg om hva andre sier". Jeg har blitt min egen venn. Men likevel er jeg så redd for konsekvensene. Vil jeg gradvis forandre meg? Oppfører jeg meg egoistisk når jeg er glad? Er jeg mer selvopptatt enn før? Det er viktig for meg at folk rundt meg får et inntrykk av at jeg er en real person. Jeg vet, selvmotsigende. Veldig også. Men det kan være fordi jeg føler jeg lever to "parallelliv", der det ene er når jeg er med venner, og det andre når jeg er alene og lar tankene vandre,  som "hva mente henne egentlig? var det indirekte ment til meg? hvorfor stirret hun slikt på meg?" osv, som jeg ikke tenker stort på med venner (eller disse såkalte "innflytelsesrike personene").

Konklusjon: Jeg har det mye bedre enn før, og hverdagen er lettere og morsommere og bedre. Det føles relativt nytt for meg, og jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal forholde meg til det.

Konklusjon av konklusjonen: Jeg må slutte å bekymre meg for alt. 

Puh.



 

Om dette var en blogg med faktiske lesere, hadde jeg spurt: 

Q: Hva tenker dere om grense til lykke hos deres venner før det blir FOR mye? Og: Unner dere andre lykke, om dere ikke er lykkelige selv?

-Tuva 

The most incomprehensible thing about the world is that it is comprehensible. - Albert Einstein

"What we have done for ourselves alone dies with us; what we have done for others and the world remains and is immortal."

"True wisdom comes to each of us when we realize how little we understand about life, ourselves, and the world around us."

"Friendship with ones self is all important, because without it one cannot be friends with anyone else in the world."

"Society exists only as a mental concept; in the real world there are only individuals."



"I'm not in this world to live up to your expectations and you're not in this world to live up to mine."

Huff, har blitt en quote-beliver, om jeg kan si det på den måten. Så jeg tok alle i et innlegg for at det ikke skal fosse quotes på bloggen.. Men det er faktisk gøy! Har alltid beundret folk som klarer å sette ord på alt det er vanskelig å definere eller formulere eller forklare.

Min favoritt er kanskje Gandhi. Eller Oscar Wilde. Gandhi på den "gjøre verden bedre"-måten, og Wilde på den "slik er samfunnet"-måten, og så må jeg også ta med Helen Keller på "husk hva som er viktig"-måten. Hm. Jeg må utforske mer.. 

-Tuva 

sol, sommer, stemning

- Monica


Blomster blomstrer, selv om ingen ser på dem

- Monica

I am a feather for each wind that blows






- Monica

 

Til min kjære Tuva

 Vi har så altfor mye å glede oss over. Bare se rundt deg. 

Se på boka som ligger på nattbordet. Den venter på å bli bladd i. Venter på at side for side og hemmelighet for hemmelighet skal avdekkes. Tenk lyden av stillhet, kun avbrutt av at du blar om. Ord etter ord farer forbi. Skildring etter skildring nytes mens symboler tolkes og besjelinger kaster lys over objekter. Så kast et blikk på spotify. Se på alle spillelistene fylt til randen med terapi for sjelen. Tenk på alle melodier og toner du har opplevd til nå, og tenk at du ikke er i nærheten av å ha hørt på halvparten av det du i fremtiden kommer til å kalle dine favoritter. 


Se ut. Se på den fantastisk vakre naturen. Enten badet i et ubeskrivelig vakkert sollys som kan få enhver norsk person til å smile, eller beriket med fuktighet i form av regnvann. Se på himmelen, blå som havet, grå som sorgen eller satt sammen av titalls med skyer på en spennende måte man ikke kan la vær å titte på. Tenk på brunfargen og innsprøytningen med etterlengtede D-vitaminer sola har å by på, og tekopper og filmer regnværet lokker med.

Se i bildearkivet i Picasa, Iphoto og bloggen. Tenk på alt du har uttrykt gjennom en kameralinse, og på alt du i fremtiden skal forevige. Tenk hvor fornøyd du blir etter å ha tatt et nytt, spesielt bilde. Tenk på følelsen når du setter minnekortet inn, importerer og ser bildene i stort format for første gang. Tenk på følelsen når du setter deg ned for å redigere, gjøre bildet, om mulig, enda bedre. Laste det opp, og skrive noe som der og da føles meningsfult.

Se på deg selv. Se hvor fantastisk du er. Se dine egenskaper, dine verdier som gjør deg til deg. Se alt det fine du sier til meg, det meningsfulle du trøster meg med, oppmuntrer meg med og beroliger meg med. Så forteller du akkurat det samme til deg selv. 

Til slutt må du se rundt deg. Se på alle vennene og familemedlemmene som du har beriket, som du har stilt opp for gang på gang, som du ler med, som du diskuterer med og informerer. Se hvor glade vi alle er  i deg. Hvor mye du betyr for oss. Hvor villige vi er til å ofre alt, og mer til. 

Du er så viktig. Jeg er så glad jeg har deg. Det gjør så ufattelig vondt å se deg lide. Jeg vil alltid være her. 

- Monica

Hull i himmelen

Denne dagen har kanskje vært den mest spesielle i mitt liv. 



Vi var i Oslo, jeg og noen gode venner. Vi fikk tatt bilder sammen, noe jeg ble kjempefornøyd med (jeg tar ikke ofte bilder med andre). Vi bestemte oss for å kjøpe is, og jeg bare nøt tilværelsen! Fikk bare lyst til å rope ut hvor bra jeg hadde det. Men så ringte mamma til meg. Jeg trodde hun skulle si at hun nå var på vei til Hvaler, til hytta. Jeg sa "hallo!" med en munter stemme. Så sa hun det. 

Farfar er nå borte. Han døde like brått som himmelen åpnet seg og som jeg begynte å grine. Det føltes så uvirkelig, eller jeg prøvde i hvert fall å fornekte det. 



At folk lo og feiret rundt meg virket så feil. Jeg er litt glad for at det begynte å regne. Stemningen ble mer lik sinnet mitt.
Det føltes så urettferdig. Først tenkte jeg: "Også i dag da, er det mulig?!", men det er egentlig litt feil. Det finnes ingen dag det er riktig å dø på. 

Jeg er likevel takknemlig. For at vennene mine er så støttende. For at farfar døde brått, og ikke fikk en smertefull død. Jeg skulle likevel ønske jeg fikk sagt hade. Et hade er viktig. Jeg sa hade til morfar for et år siden, da han døde 1.mai. Men nå fikk jeg ikke sagt noe. Jeg vet ikke om jeg har kommet over dødsfallet av morfar for et år siden. Men jeg håper på å klare det nå. Jeg føler at jeg kanskje endelig kan gi litt slipp. Jeg føler meg ikke trist heller, jeg føler meg bare.. tom. 



Som terapi skal jeg spille gitar, se på filmer, høre på Jonog, Vampire Weekend, The beatles, og andre, fine band <3, gå turer og lese bok. Jeg vil prøve å komme på skolen på tirsdag, for da er det vurdering, men jeg vet ikke. Kanskje. Kanskje ikke. 

Denne er til deg, farfar. Hvil i fred, jeg vil savne deg. 

-Tuva

(Gledens) dag

Lå hjemme, kjedet meg. Fikk ikke nok utfordringer på skolen. Hadde for mye tid til venner som ikke hadde tid til meg. Opplagt.  Åh, du kjære fase 1. Så kom utbrenthet, kvalme, mindre matlyst, søvnløshet, en krevende skolehverdag, irritert, tiden strekker ikke til, motløshet, null motivasjon. Fase 2. Livet er som en demografisk overgang. Vi mennesker befinner oss i hver vår fase. For min del sank jeg inn i fase 2 i november. Her er det mørkt. Det er 17. Mai nå. Jeg som pleide å være den mest nasjonalistiske jeg kjenner, føler ingenting. Føler ikke engang ibuxen jeg tok i stad. Klager for mye. snakker for mye. Må smile. Skal smile. Livet er fint i teorien. Må nyte det. Skal nyte det. 





monica

Lengsel i luften.

//

Dilemma: Hvordan er det best å introdusere et innlegg på: Hola Chicas! Eller: Hei snupper<3 ? 

Jeg klarer ikke velge. 

-Tuva 

Vakre melodier

"Don´t carry the world upon your shoulder"  



"Any way the wind blows"



 "Eg vet at eg skal leve lenger Lenger enn kroppen min"  "Vi ser så mye mer når vi ser ingenting" 

// The Beatles // Queen // John Olav Nilsen og Gjengen // Mine tre favorittband // Helt irrelevante bilder kun for stemning

- Tuva 

Neverending shit

Nytt år. Ny pollensesong. Jeg prøver å være positiv, fornøyd og glad. Men det er som en lykkesky kommer flyvende over meg og bare "HAHA, du skal IKKE være lykkelig!!" Så strør den litt pollen over meg og svever videre. Au, den svei. 

Forresten, har jeg nevnt hvor egoistiske arten mennesket er? 

Jeg har egentlig fått beskjed av legen om å bruke solbriller inne, men alle ser så rart på meg, så jeg får heller fuckings gni meg i øya. Faen. 

- Tuva

The colors of the rainbow, so pretty in the sky











Du vakre inspirasjon. Hvorfor kommer du alltid når klokka er langt over midnatt? 

- Monica

"Känner du lyckan genom sorgen?"

Svalkar vinden

värmer solen

ser du nogåt 

bakom molnen?

 ... 

Jag har inget mer än mina tankar.

Those who follow the crowd are quickly lost in it

















- monica

In life´s winter, find your invincible summer



- Monica

Everybody wants to be extraordinary.

Vi prøver alle å skille oss ut,

vi vil føle at vi ikke er "som alle andre", 

men vi vil likevel bli godkjent av alle, 

så vi tør ikke skille oss ut, 

med våre egentlige meninger og rare personligheter,

vi vil være vanlige - men ha noe ekstra - som skal gjøre oss spesielle, 

det kalles "extraordinary" og er veldig utbredt i land med mye penger,

som ikke har andre problemer enn utseende.

Men tro meg:

så lenge du ikke prøver for hardt og har dine egne meninger 

er du bra nok for de som virkelig bryr seg om deg.

- Tuva

Both sad and happy at the same time








Jeg er mangelfull, men vet ikke om jeg feiler i det meste. Jeg prøver som oftest bare ikke. Det er mye jeg ønsker å si, men jeg er ikke vant til å bli hørt. Så jeg holder det inni meg og prøver å finne de riktige ordene slik at jeg kan høres overbevisende ut. Tankene skriker høyest når jeg er mest stille; så jeg prøver å holde meg opptatt. Jeg vil gjerne snakke med andre, men jeg føler meg annerledes. Gjør ikke alle det? I så fall er folk så flinke i nettopp dét. Jeg liker best varme netter. Jeg liker minner, men det er også noe av det verste jeg har. Alt hadde vært mye lettere om jeg ikke ble bergtatt av en skytende tanke om min kjære morfar midt i en samtale på skolen, der jeg får mest lyst til å dra hjem og samle meg. Men sånn er det. Jeg er flink, jeg er på skolen, jeg prøver, og det skal jeg være stolt av meg selv over. Jeg bryr meg ikke om så mange personer, det er fordi jeg bryr så intenst. Jeg må egentlig gjøre matte nå, men det er greit. Det er mørkt, og jeg vil egentlig bare nyte at jeg ikke skal gidde å gjøre matte, og heller drømme meg vekk i en bok.Jeg skriver rett ut uten å endre en ting. Det er fint.

Denne følelsen er rar, men ikke akkurat ukjent blant ungdommer. Tror jeg.

-Tuva

London

- Monica

Santiago de compostela



www.penguintravel.no

 

Av og til får jeg merkelige innskytelser. De kan komme som lyn fra klar himmel, og hver gang blir jeg like oppslukt og revet med. Denne gangen har hjernen innstilt seg på at jeg SKAL på pilegrimsvandring en gang i løpet av livet mitt. Dette har ikke en sammenheng med religion eller noe av den slags, men rett og slett eventyrlysten i meg. Etter å ha lest de vakre bøkene til Samartin om livet på caminoen, ble jeg veldig nysgjerrig. Jeg har lest mange reportasjer og anbefalinger, og nå står det klinkende klart for meg at dette, det skal oppleves. Om jeg så skal gå alene, skal det gjennomføres! Tenk den opplevelsen. Smerten, de vonde beina, de mange gnagesårene og mismotet man vil oppleve på turen. På den andre siden er det så mye positivt man sitter igjen med etter endt reise. Vakker natur, tid til å tenke, en fantastisk opplevelse og møte med en helt spesiell kultur og nye mennesker. Selve reisen symboliserer livet og dets oppturer og nedturer.  Første gangen skal jeg selvfølgelig ikke vandre hele ruta på 170 mil, men et par uker toppen. Dersom det gir mersmak er jeg ikke i tvil om at jeg skal ta fatt på en lange etappen som starter i Frankrike og ender i Santiago. En vakker dag. 

 

- Monica aka globetrotter

Les mer i arkivet » August 2014 » April 2014 » Januar 2014


hits